Høyesterett avsa dom 14. juni (HR-2023-118-A) om erstatning for varig sorgreaksjon en mann fikk etter at hans datter tok selvmord. Selvmordet skjedde etter svikt i helsehjelpen og Høyesterett tok stilling til om sammenhengen mellom selvmordet og sorgreaksjonen skal gi rett på erstatning.

Dommen bygger, som alltid, på tidligere praksis og juridisk teori. Det er særlig de eldre sjokkskadedommene og en dom fra 2018 (HR-2020-1332-A – Ullevål) som stod sentralt.

I Ullevål-dommen ble en mor gitt rett på erstatning da hennes barn døde som følge av svikt ved ytelsen av helsehjelp. Moren var på rommet sammen med barnet da det døde. I etterkant av dommen har forsikringsselskapene og de statlige erstatningsordningene behandlet dommen som et særlig grensetilfelle.

I dommen fra 14. juni omtaler Høyesterett dette konkret i avsnitt 47, der førstvoterende uttaler at «saken fremstår ikke som et grensetilfelle». Ullevål-saken og denne uttalelsen viser at rettstilstanden er endret fra tidligere rettspraksis.

Kravet for å få rett på erstatning er at det foreligger et ansvarsgrunnlag. Det kan være at dødsfallet er en pasientskade, trafikkskade, yrkesskade, voldsskade, forårsaket av uaktsomhet eller objektivt ansvar. Dommen er generell og gjelder ikke spesifikt pasientskader. Retten til er ikke begrenset til foreldrene, men det er krav til nær relasjon omtalt som «den indre kjerne av pårørende. Dette må avgjøres konkret.

Det er videre krav om at sorgreaksjonen går ut over en normal forbigående reaksjon på tap av en nær person. Sorgreaksjonen må enten være en betydelig skade som gir rett på menerstatning og/eller at reaksjonen fører til tap av inntekt eller merutgifter. I dommen fra Høyesterett ble bare ansvarsgrunnlaget vurdert, da det var klart at de andre vilkårene var oppfylt.

Det konkrete kriteriet slike saker er om det foreligger en «særlig belastning». I dommens avsnitt 48 presiseres det at vurderingen etter dette er «en del romsligere enn etter de tidligere «sjokkskadekriteriene», og at den «umiddelbare sammenhengen mellom belastningen og ansvarsgrunnlaget, herunder om dødsfallet kom brått og uventet, vil stå sentralt.

Denne sakstypen har et ekstraelement da den rettslige prosessen kan påvirke sorgprosessen. Tidligere første domstolene er restriktiv praksis for medhold, nettopp for å unngå rettslige prosesser som kunne skade de pårørende. Høyesterett uttaler nå at dette momentet er svekket, men at det ikke helt er falt bort. Ved vurdering av om det skal anlegges sak må dette tas med i vurderingen.

Høyesterett kom i den konkrete vurderingen til at disse vilkårene ikke var oppfylt for faren i dette tilfelle.

Domstolens egen omtale av dommen og link til dommen ligger her: https://www.domstol.no/no/hoyesterett/avgjorelser/2023/hoyesterett-straff/HR-2023-1108-A/ 

 

En kvinne fikk feil dose anestesi ved operasjon og fikk pustestans. Situasjonen var alvorlig, men kvinnen overlevde uten fysiske mén. Helsetilsynet ga sykehuset kritikk og saken ble meldt til Norsk pasientskadeerstatning (NPE). Kvinnen fikk psykiske plager som følge av hendelsen.

NPE innvilget erstatning på 15 000 kroner, da de mente det var forbigående plager og at tapet bare bestod i noen ekstrautgifter.

Kvinnen kontaktet Advokat Rekkedal som innhentet journaler og uttalelse fra behandlende psykiater. NPE forela saken for rådgivende lege i psykiatri som konkluderte med PTSD. Det ble fremmet forslag om erstatning fra NPE som inkluderte ménerstatning og advokat Rekkedal innhentet kommentarer som viste at nivået for menerstatning var for lavt.

NPE utbetalte over 250 000 kroner i erstatning og dekket alle advokatutgifter.

Nivået på menerstatning er påklaget.